Gjett hvilket team som har snø!

Dagsenteret fungerer som en skolefritidsordning, og hit kommer fem barn som alle har alkoholiserte foreldre. Målet med dette er at barna skal ha et sted å slappa av, gjøre lekser, lære Jesus å kjenne og føle seg elsket, slik at de ser at det finnes en bedre måte å leve livet på enn den de opplever hjemme. 

En normal dag på jobb:
Vi begynner dagen med bibellesing, bønn og te sammen med kollegaene, ca kl. 12. Barna kommer til senteret etter at skolen er ferdig. Da blir det tid til litt lek og moro før barna må starte med leksene sine. Da får vi tid til å lese litt i Bibelen, og ordne klart til te og snacks-pause. Etter pausen tar vi oppvasken, og leker med barna, før de må dra hjem. To dager i uka kommer ungdommene. Tirsdager har vi engelskklubb for dem, og på torsdag er det vanlig klubbkveld. 

Barna er veldig snille med oss. De snakker sakte og tydelig slik at vi kan forstå, bruker ofte kroppsspråk og lærer oss russiske ord vi ikke kan. 
Vi har blitt skikkelig glade i disse nydelige barna og sitter bare å fantaserer om på hvilken måte de kommer til å redde verden når de blir voksne.

En stor utfordring når man flytter til et annet land er kommunikasjon. I Ukraina er det veldig få som kan engelsk men man kan alltids prøve, mange kan derimot tysk, og siden vi ikke forstår tysk er vi egentlig like langt. Da prøver man på de få russisk glosene man kan. Andre språk det er mulig å gjøre seg forstått med er bjeffing og mjauing, et annet språk som er veldig kjent er klukking og galing. Grimaser eller kiling kan også fungere, og den alltids så gode snøball-i-fjeset får alltid frem budskapet.

Vi har blitt spesielt godt kjent med et søskenpar, Jenny og Kolja (Vi vet ikke hvordan navnene egentlig skrives) som vi jobber sammen med. Etter arbeidsdagene spiser vi middag hos dem, og bare henger sammen med dem. De er kjempekoselige mennesker, og har tatt godt i mot oss, og vi har fått bli en del av den lille familien deres. De er kjempemorsomme og får oss hele tiden til å le, både frivillig og ufrivillig. 

Vi knakk sammen av latter da de en dag ble med hjem til oss for å spise middag. Jenny skulle hjelpe oss med kyllingen og vi holdt pusten da hun plutselig strødde vaskemiddel over det hele. 
Hun lurte på hvorfor vi var så overasket, og måtte smake på det når vi fortalte at vi ikke trodde det var salt. Til vår forbauselse svarte hun: «yes, it\'s salt». Den spøkefulle pastoren vår hadde fortalt oss at det var oppvaskmiddel, så i tre uker har vi klaget over at oppvasken aldri blir skikkelig ren. 

Forresten så har snøen endelig kommet! Vi fikk beskjed om at vi sikkert ikke kom oss hjem den første snødagen, fordi det var så mye snø. Så de norske jentene heiv på seg klærne og løp ut i lykkerus! Til vår forbauselse var det bare akkurat hvitt på veien. Vi klarte å samle nok snø til å ha en liten snøballkrig med en av kollegaene våre. PS: Vi kom oss hjem.